Annerledesøya
Etter 11 dager ved St. Helena var det vemodig å lette anker. Den siste dagen – etter at vi hadde sjekket ut - ble vi invitert med hjem til noen innflyttede ”saints”, men måtte høflig takke nei. Passene var allerede stemplet og båten klarert ut...
Reparasjoner
Med ankeret vel om bord heiste vi seil og oppdaget at revelinen til 2dre revet hadde løsnet fra blokken inne i storseilsbommen. Det var bare å fire seilet og la skuta sige mot nordnordvest for bare genoa.
Bommen ble surret for ikke å slenge rundt med dønningene og innmaten plukket ut. Også innfestingen til 1ste revets line viste seg å være dårlig. Godt var det at vi ikke oppdaget problemet en mørk kveld etter at det virkelig hadde begynt å blåse opp. Det hadde ikke vært like morro. Med enden til begge revelinene tråklet fast til sine respektive blokker inne i bommen kunne vi igjen heise storseilet.
Land i sikte
Det ble en rolig seilas mot Ascension med èn ”nesten Mahimahi/Dolphin Fish/Dorado” landet i cockpit. Fisken ristet seg løs etter en kort kamp. Desverre – kokken hadde allerede lagt planene for fisken da den stakk til havs... Den sjette natten skimtet vi lys i horisonten like før det begynte å lysne. Etterhvert som dagslyset kom så vi mer av øya, der toppen lå gjemt i skyene.
Utpå ettermiddagen kastet vi ankeret i Clarence Bay utenfor Georgetown, ”hovedstaden” på øya. Eivind dro i land for å sjekke inn – og for å sjekke ilandstigningsforholdene før vi tok med resten av mannskapene neste dag. Gummibåten måtte fortøyes til en liten pram. Deretter trakk man prammen inn mot bryggen. I svellet som alltid herjet ved bryggen var det viktig å time ilandstigningsøyeblikket – eller øyeblikket for å hive Eirik eller Marius i land – nøye. Heldigvis gikk det bra hver gang. Faktisk gikk det bedre og bedre for hver gang, ettersom vi fikk rutinen med å kaste de små opp på brygga...
Livløs
Ascension virket med første øyakast litt ”uten sjel”. Kanskje var det fordi ingen av de som bor på øya kan kalle den for hjemme. Eller kanskje var det fordi gatene i Georgetown på dagtid var uten liv. Eller kanskje var det fordi det ved første øyekast ikke fantes ”noe” i Georgetown.
Skal man ha tilhold på Ascension for lengre tid må man ha arbeid der. Skal man besøke øya kun for et kortere opphold - som oss - må man søke om tillatelse, fortrinnsvis på forhånd. Damen på shipping kontoret hadde jobbet og bodd på Ascension i 25 år, men kalte fortsatt ikke øya for hjemme. Hjemme var på St. Helena, dit hun også skulle flyttte tilbake når hun ikke lenger kunne jobbe på Ascension.
Da vi forlot øya hadde vi fyllt opp med mange nye intrykk og møtt mange hyggelige mennesker. Etterhvert skjønte vi at Ascension bare er ”litt annerledes”.
Få besøkende seilere
Fire seilbåter på lang tur lå ankret i Clarence Bay da vi ankom. Vanligvis besøker omkring 30 seilbåter Ascension hvert år. Med piratvirksomheten i det Indiske Hav som fører flere seilere rundt Afrikas sørlige kapp, øker antall besøkend. Kanskje ender besøkstallet på omkring 100 båter i 2012.
På avtand ser deler av øya ut som et spindelvev av wire- og talerken antenner. Ascension er base for RAF (britiske Royal Air Force) og USAF (US Air Force), relèstasjon for BBC og basestasjon for Ariane rakett programmet, i tillegg til også å være en av flere kommunikasjons-sentraler for romfergen og en av flere basestasjoner for GPS systemet. På avstand var ikke alle wire antennene så lette å se, men da vi kjørte rundt på øya var det enkelte steder nesten så vi satte oss fast i ”nettet”...
Varmt
På St. Helena var det varmt, men da vi ankom Ascension i midten av februar merket vi heten for alvor. Med solen mer eller mindre rett over hodet måtte vi nesten løpe fra tre til tre, for å holde oss i skyggen.
Strender egnet for bading finnes ikke i nærheten av ankerplassen og bading fra båten kan med vind og svell være litt i tøffeste laget for de to små matrosene. Saltvanns bassenget i Georgetown brukte vi derfor rett som det var, men helst godt utpå ettermiddagen. Uten skygge over bassenget var det umulig å oppholde seg der midt på dagen.
Med leid bil kom vi oss mot toppen av øya. Turen i skogen på toppen av Green Mountain som stort sett ligger inne i skyene, ga deilig avkjøling i fuktige omgivelser. Selve topp punktet var ikke så lett å se, bortsett fra at det lå en gammel kjetting strukket over stien ved det høysete punktet. Selve stien gikk inne i bambus skogen med null utsikt. Kjettingen ble i gamle dager - før skogen ble plantet - brukt for å skaffe regn. Man stod på toppen og svingte kjettingen rundt og rundt...
Ferie på Ascension
Under turen mot toppen møtte vi en engesk familie med tre barn. De holdt egentlig hus på Falklandsøyene der Kenny jobbet i RAF. Nå ferierte de på Ascension. Med RAF representert også på Ascension fikk de både gratis transport til/fra og losji på Ascension. De inviterte oss til deres lille feriehytte og det tok ikke mange minuttene for Eirik og Marius å finne tonen med Angus, Anna og Finlay.
Neste dag inviterte vi familien om bord. Først måtte familien bestå ”jolletesten” med å komme seg helskinnet om bord i jolla. Deretter var det lunsj i Empire og bading fra båten, mens store skilpadder sirklet rundt skipet. Morro for oss og morro for våre besøkende venner.
Green Turtle
På Ascension samles hvert år et stort antall Green Turtles for å legge egg. Da vi besøkte øya var det fortsatt tidlig i sesongen. På stranden innenfor ankerplassen krabbet mellom 50 og 100 skilpadder i land hver natt for å legge egg. Senere i sesongen regnet man med 200 skilpadder hver natt.
Fra båten kunne vi om morgenen hvis vi stod veldig tidlig opp se de siste skilpaddene slepe seg tilbake mot havet etter nattens kraftanstrengelse. Hver morgen gjorde skilpaddesporene at det på stranden så ut som om mange traktorer hadde kjørt rett ut i havet...
Kantring
En morgen stod vi ekstra tidlig opp for å se nærmere på skilpaddene. Da vi med jolla nærmet oss prammen og bryggen for å gå i land, fant vi bare en jolle fortøyd til vraket av prammen som lå på havbunnen utenfor brygga. Vi kjente igjen den ”fortøyde” jolla som tilhørte våre svenske venner i s/y Panacea og kalte dem opp på vår bærbare VHF radio. Heldigvis stod alt bra til, selv om tre av fire var blitt våte... Da de skulle gå i land hadde prammen hektet seg under leideren på brygga og kantret, med det resultat at tre personer ”gikk på sjøen”...
Med prammen liggende på havbunnen måtte vi returnere med uforrettet sak. Neste morgen med ny pram på plass gjorde vi et nytt forsøk på skilpadde-titting. Denne gangen fant vi prammen der den skulle være slik at vi kom oss i land - og bort til stranden før det lysnet.
Vi trodde først vi hadde kommet oss for sent i land. Ingen skilpadder var å se. Vi hadde nesten gitt opp og var kommet oss helt over til den andre enden av stranden, da vi bak oss ”plutselig” fikk se en skilpadde på vei over stranden mot havet. Forsiktig listet vi oss bort for ikke å skremme den. Skilpadden pustet tungt og var tydelig sliten etter nattens tøffe stykke arbeid. Etter flere pauser kom den seg omsider ned til vannkanten, der de store bølgene dro den ut i havet.
Senere ble vi en kveld med noen utplasserte studenter fra et universitet i England for å se på selve egg leggingen. Det var interessant å komme å så nærme de store dyrene. De største veide opp mot 300 kg. Etter først å ha gravet en grop la skilpadden nærmere 100 bordtennisball-store egg, før den brukte en drøy time på å grave sand over eggene. Når skilpadden var ferdig med arbeidet var det nesten umulig å se hvor eggene var lagt. Under selve ”dekk-operasjonen” hadde skilpadden flyttet seg flere meter vekk fra selve redet.
Videre, videre, videre
10 dager gikk fort også på Ascension. Øya vi til å begynne med syntes var gold og øde, viste seg å være både interessant og full av overraskelser. Om vi skulle videre til Barbados, Tobago eller Martinique – alle i Karibien – hadde vi ikke bestemt da vi lettet anker. Ei heller hadde vi tatt avgjørelsen om hvilken vei vi skulle velge fra Karibien mot Norge. Begge avgjørelsene klarte vi å ta i løpet av den første uken underveis mot...Martinique - viste det seg. Vår venn Bosse fra s/y Sawubona, som vi ble kjent med da vi i seilte rundt Kapp Horn, ventet med Champagne og gode oster da vi kastet ankeret i Cul de Sac du Marin på Martinique...